Alle innlegg

Tiden på Sykehuset

Moren ankommer, og vil få meg kastet ut av sykehuset. Dette blir en situasjon som det er vanskelig for sykehuset å gjøre det riktige i. Den dagen går alt til helvete, jeg får såvidt lov til å se Ulrikke. Moren klarer og få meg ut av rommet til Ulrikke, ut av sykehuset. I et øyeblikk ute på gangen før jeg går ut. møter jeg på denne venninnen til moren. Hun sier at moren vil ikke se meg eller snakke med meg. Jeg svarte at «nei, det har jeg skjønt». Men hun burde kanskje visst at hvis det ikke hadde vært for meg så hadde ikke den voldelige moren vært her nå. Ulrikke ønsket absolutt ikke det.
Jeg blir sittende utenfor sykehuset hele natten. Jeg holder ikke ut at jeg ikke får se Ulrikke. Den natten skriver jeg et langt brev til Ulrikke. Jeg er klar til å dø, jeg vil ikke leve uten Ulrikke og nå får jeg ikke være med henne engang på grunn av moren som hadde gjort min Ulrikke så mye vondt. Jeg satt og sendte meldinger til Ulrikke sin telefon å drømte om at hun leste de

.Kl 07 mandag morgen går jeg inn på sykehuset, for å levere brevet. Moren er ikke der og jeg blir heldigvis møtt av overlegen. Overlegen forstår at alt jeg har sagt stemmer og hun gjør det veldig klart at det er jeg som er nærmeste pårørende og at ingen kan beordre meg ut av rommet til Ulrikke. Jeg drar for å hente alle kosedyrene til Ulrikke så hun kan ha de hos seg. Og så blir jeg der, på sykehuset. Jeg sitter der å holder min fineste, nydeligste kjæreste i hånda. Jeg må ut et par ganger når sykepleierne steller med henne og for å kaste opp av oppførselen til moren. Sykepleieren sier flere ganger til mor at hun kan ha hendene over dyna som alle andre. Jeg hadde snakket med sykepleierne og spurt om de kunne kle på henne i tilfelle hun våknet, for da ville hun fått panikk. Jeg har blokkert ut de andre menneskene i rommet, men jeg får med meg et par stikk de kommer med mot meg, og hvordan hun klager over økonomien. Jeg har enda ikke sovet og næring får jeg ikke i meg. Flere mennesker ankommer sykehuset, og jeg blir kontaktet av noen av familiemedlemmene til Ulrikke, de har fått høre hva som har skjedd og vi holder kontakten.

Natt til onsdag 13 november mister jeg alt håpet, det er kun jeg og nattevakten som er inne hos Ulrikke. Men jeg skjønner at noe er feil da det begynner og pipe i mange maskiner, men hun blir stabil igjen. Onsdagen går sin gang og jeg får beskjed fra politiet at det er lagt igjen et brev til meg. De har det. Men jeg vil ikke dra fra sykehuset og hente det. Jeg ville bli med Ulrikke. Jeg var alene med legen inne på rommet til Ulrikke, men ikke i lange tider.

Torsdag den 14 november. Jeg har blokkert ut alle andre, det eneste jeg tenker på er Ulrikke. Jeg har sittet på sykehuset i den samme stolen i over 120 timer. Jeg hadde magefølelse på at det var det siste jeg kom til å få se av henne. Jeg snakker med overlegen som sier at alt håp er nok ute. Det er ikke noe håp. Da startet moren igjen sin aksjon med å få meg ut av rommet til Ulrikke. I mens blir jeg tatt bort for snakke med legen. Jeg får masse spørsmål om Ulrikke ønsket å være organdonor, jeg svarte ja, det var det hun ønsket. Jeg og Ulrikke hadde snakket masse om døden, mye mer enn det som virker normalt, men med de livene vi hadde levd så var det ikke så rart for oss. Imens legen satt å ga meg informasjon og stilte meg spørsmål, var alt jeg tenkte på at jeg hadde mistet alt. Ulrikke var grunnen til at jeg levde.

Hun ble hentet av ambulanse rundt kl 18 og overlegen hadde blitt igjen på jobben for å passe på at det ikke skjedde noe som ikke skulle skje. Hun sørget for at jeg fikk tatt et siste adjø med kjæresten min. Til og med i det siste sekundet før de lukket dørene ropte moren et stikk til meg. «Jeg skal få Bella tilbake fra Siss.» (Bella var Ulrikke sin kosebamse som hun ba meg passe på med livet mitt hvis noe skjedde med henne.) Det var det siste moren sa til datteren sin. En sykepleier kom og fulgte meg tilbake til rommet så fort som mulig, hun sa «du må hente alle bamsene du har tatt med, jeg har overhørt at de skal prøve og ta de.». For tidligere den samme dagen hadde moren fått sykehuspresten hun hadde snakket med i 3 dager til og komme å prøve å hente bella fra meg. En bamse som Ulrikke hadde gitt meg klar beskjed om å passe på for alltid hvis noe skulle skje med henne. Det presten gjorde og hvordan hun opptrådte til meg, endte med at overlegen sendte henne hjem, og legen beklaget til meg. Det skulle aldri ha skjedd.

Jeg hentet alle bamsene våres på rommet, og vi blir fulgt ut bakveien, for vi ble frarådet av sykepleierne at vi skulle gå der de andre var. 

Jeg rekker akkurat å reise fra sykehuset å komme inn døra hjemme hos meg og Ulrikke. (Min far og jeg hadde ingen andre steder å dra.) Jeg ville ikke inn i leiligheten vår så jeg gråt bare. Når jeg kommer meg inn i leiligheten har jeg ikke rukket og ta av meg skoene før jeg får en forferdelig melding fra moren. (se del 1)

Og med den meldingen starter det nye helvete moren og hennes venner og familie har utsatt meg og minnet til Ulrikke for i over et halvt år.

Det er psykisk terror på sitt verste, det er trusler, det er anmeldelser og rettsaker. Rekken bare fortsetter. I mange måneder har jeg vært helt stille fordi jeg har prøvd å sørge. Men disse menneskene har gjort det umulig. Jeg har til den dag i dag ikke fått fred.

Den 14 november startet det, bare et par timer etter Ulrikke sin død. Moren hadde laget et rent helvete på sykehuset, og nå denne meldingen. Jeg blokkerer nummeret å håper på å ikke få noe mer.

Det vil nå framover handle om tiden etter. Det vil være hva familien har gjort mot meg. Mot freden og minnet til Ulrikke. Dessverre så vil dette omhandle mange mennesker. Men de har hjulpet moren i dette og det vil jeg selvfølgelig også fortelle om .