Del 1- før døden
DETTE ER EN SANN HISTORIE OM EN ORGANISERT BANDE I TROMSØ LEDET AV EN FAMILEVOLDSDØMT FEMBARNSMOR , SELVMORD, DRAPSTRUSLER, POLITIANMELDELSER, TYVERI,RETTSAKER, MASSE LØGN, KONSPIRASJONER OG EN STILLE BEGRAVELSE MED LIVAKTER.
Alt av dokumenter, trusler, meldinger, tyveri, anmeldelser, rettsaker osv kan dokumenteres.
Historien er lang og jeg håper du vil ta deg tid til å lese og dele.
Historien vil komme i flere deler.
Takk på forhånd<3
Jeg vil nå legge ut sannheten om livet til Ulrikke og hvem moren var før Ulrikke sin død
Hadde tatt en titt på artikkelen nedenfor:
Her er link til hva media skrev når moren til min kjære Ulrikke ble dømt for mishandling:
Dette er en historie som starter sommeren 2017
Sommeren jeg møte min kommende kjæreste, samboer og forlovede
Vi møtes på en sommer camp via jobb, hvor vi jobbet med og holde foredrag rundt om i landet, for politi og barnevern. Vi holdt foredrag om våres egen oppvekst. Ulrikke og jeg ble fort veldig glad i hverandre.
Vi var også medvirkende i en bok sammen som heter BARNEVERN. Hvor Ulrikke forteller om lettelsen av og bli flyttet hjemmefra.
Fra sommeren 2017 så snakket Ulrikke og jeg daglig i telefonen og hun pleide og ringe meg og legge meg i lomma når hun hadde samtaler med moren. For og ha en trygghet i tilfelle det raknet for moren. Dette gjorde det gjentatte ganger. Jeg fløy også gjentatte ganger opp til Tromsø og var hos Ulrikke når moren ikke var hjemme. Og snakket i mange timer med henne i telefonen om hvordan moren var, hva moren hadde gjort, og hvordan Ulrikke ble sintere og sintere for at ingen viste hva moren har gjort mot henne i utallige år. Og at hun ikke mente at moren ikke hadde fått riktig straff, og hvordan hun angret på at hun ikke turte og snakke når hun ble hentet av barnevernstjenesten til barnehuset for avhør vedrørende moren, når noen endelig hadde turt og melde fra til barnevernet. Hun ønsket så gjerne og fortelle sannheten ,men turte ikke.
I oktober 2017 ble vi kjærester, moren godtok ikke dette. Hun ble rasende når Ulrikke etter noen uker fortalte moren at hun var sammen med en jente, og moren beordret Ulrikke til og ikke fortelle det til mennesker, spesielt ikke til hennes Bestemor. Ulrikke har hatt en avlasting familie i mange år som vi var hos når jeg kom til Tromsø allerede første gangen. I November skulle Ulrikke komme ned til meg i Oslo, dette fikk hun ikke lov til av moren, så hun ringte til faren og fortalte alt sammen og faren støttet selvfølgelig Ulrikke og vi gjorde det bare slik at jeg bestilt flybilletter for Ulrikke, fordi moren fulgte med på Bankkontoen hennes, og så sa hun bare til moren at hun reiste til faren. I Desember 2017 så fløy jeg opp til Tromsø igjen og var der i romjulen, jeg møtte søsknene hennes og moren hennes som allerede hatet meg og ikke ville ha noe med meg og gjøre. Natt til nyttårsaften så raknet det for moren igjen, noe jeg var vitnet til, Ulrikke og jeg lå i badekaret da det ble kastet gjenstander på småsøsknene til Ulrikke og jeg gikk ut for og snakke med de, vi snakket hele natten men måtte være utrolig stille slik at moren ikke skulle høre det. Jeg skulle fly hjem på nyttårsaften, men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde ikke hjertet til det. På nyttårsaften snakket Ulrikke, jeg og hennes søsken ute, uten morens tilstedeværelse om at de ønsket og flytte ut. Moren hadde ikke sluttet med psykisk og psykisk vold, vi snakket om dette på grunn av hendelsen dagen før og jeg sa de måtte begynne og ta opptak. Moren ble dømt for mishandling i 2015, men straffen var noe som plaget Ulrikke, hun ble dømt til samfunnsstraff og til og betale erstatning. Når moren hadde fullført samfunnsstraffen sin, som hun for øvrig likte godt, og fortsatte og jobbe som frivillig, ble barna flyttet hjem igjen, noe som ikke skulle skjedd. Da prøvde moren febrilsk og manipulere barna til at når de fylte 18 år skulle de gi erstatnings pengene tilbake til henne.
1.januar 2018 fløy jeg hjem til Oslo, men hadde dialog med kjæresten min og også hennes søsken. De dro til barnevernsvakten i Januar bare noen dager etterpå. Jeg hadde ikke mulighet til og fly opp da. Barnevernsvakta i Tromsø sa at de hadde for mange akutt saker og Ulrikke ringte meg og sa at de ikke kom inn på barnevernsvakta. Jeg snakket da med barnevernsvakta gjentatte ganger og fortalte at dette ikke var lovlig og at de måtte hjelpe disse 4 barna som hadde dratt ditt mens moren var reist bort. Avlastning moren til Ulrikke kom så og hentet alle barna i Tromsø sentrum og de fikk avtalt at de skulle til barnevernet dagen etter. Alle barna flyttet ut hjemmefra, og moren ble varslet i ettertid. I over 3 år hadde barna hatt munnkurv, moren truet med at de ikke skulle fortelle hvorfor de be hentet av barnevernet i 2015 og at hun var dømt for mishandling, dette er det hun selv gjør. Moren sier at barnevernet gjorde en feil, og at hun bare hadde «dasket» de litt. Ulrikke flyttet til sine avlastere som nå ble hennes fosterfamilie, men hun hadde allerede planer om å flytte til meg i Oslo. Hun ville bort fra Tromsø. Aldri se seg tilbake, annet en får og besøke faren i Nordreisa. og egentlig fosterfamilien, før det skar seg rett før Ulrikke flyttet til Oslo. Når Ulrikke skulle i møtet med sin saksbehandler i barnevernet Tromsø i januar med fosterforeldrene, ønsket hun at jeg skulle være med, siden jeg hjalp de med å flytte ut. Jeg fløy opp til Tromsø og ble med på møtet. Der også ga hun utrykk for og planlegge flytting til Oslo, hun måtte bare bli 18 år og fullføre skolen. De 3 andre småsøsknene flyttet også til hver sine fosterforeldre. Fra januar av kunne jeg og Ulrikke besøke hverandre mye mer, fordi fosterforeldre selvfølgelig godtok dette og vi fløy opp og ned til hverandre konstant. Ulrikke hadde da kuttet all kontakt med moren etter og ha hentet sine eiendeler hjemme, men alt fikk hun ikke hentet før hun flyttet til Oslo. Moren forsøkte å sende noen meldinger til Ulrikke også etter dette. Uten hell.
Ulrikke og jeg flyttet inn hos meg da hun kom til Oslo, men på grunn av Barnevernet, så kunne vi ikke ha felles registrert adresse. Så jeg hadde vært på visning for henne i en hybel som hun fikk betalt fra barnevernet Tromsø. Vi bodde i en leilighet på Bislett sommeren 2018. og brukte hybelen og sov der når jeg startet tidlig på skolen da hybelen og skolen min lå veldig tett. Ulrikke hadde ingen ting og gjøre i Oslo på den tiden. Grunnet en feil med søknad for skoleplass i Oslo fra bvtj sin side. Jeg gikk på skole og etter hvert fikk Ulrikke seg en barnehagejobb, som hun skulle ha til hun fikk startet på skolen igjen.
Ulrikke hadde kuttet stort sett all kontakt til Tromsø utenom med faren sin og saksbehandleren sin i barnevernstjenesten. Vi reiste på ferier og tok noen turer til faren hennes i Nordreisa. I oktober 2018 forlovet vi oss, det var det beste som har skjedd meg . I desember 2018 reiste vi på ferie til Danmark med min far og Truls som er en god venn av meg, min far og Ulrikke. Hvor vi da skrev en samboer avtale grunnet at vi ikke kunne ha felles adresse, vi var blitt forlovet og fordi vi hadde vært samboere i en god stund og det fungerte utmerket og forholdet våres bare ble bedre og bedre. Faren til Ulrikke, Ulrikke og jeg snakket en del og han fikk også høre gjentatte ganger fra Ulrikke hvordan ståa var med moren og hvordan Ulrikke ikke ville ha noe med hun å gjøre. Faren hadde dratt/flyttet for mange år siden da han ikke klarte og være med moren lenger, men han hadde fortsatt god kontakt med Ulrikke.
I 2019 lagde jeg og Ulrikke hvert våres testamentet før vi skulle reise til Paris, hun var redd noe skulle skje når vi var på ferie, i tillegg til dette ønsket hun at vi skulle ha det skriftlig at det var oss 2 mot verden. Hun ba meg love at vis noe skjedde med henne så skulle ikke moren engang få vite det. Så mye hadde sinnet hennes bygd seg opp. Sommerferien 2019 reiste Ulrikke og jeg til faren hennes igjen, dro på hytta hennes hvor vi også fikk besøk av noe av Ulrikke sin familie som vet hvordan moren har vært , og besøkte bestemoren hennes, som hadde godtatt helt fint at Ulrikke var sammen med en jente. Ulrikke ville også hentet soveposen sin som lå i boden hjemme hos moren, dette skulle vise seg og ikke gå. Ulrikke spurte en gutt i blokka om han kunne låse opp boden, noe han med glede gjorde, han viste hvem moren var. Men noen hadde dessverre sagt til moren at vi kom. Det var kun 2 mennesker fra nær familie som viste at hun skule hente sin egen sovepose. Moren hadde byttet kode på låsen osv, det endte med en stor krangel utenfor leiligheten til moren, hun skrekk på Ulrikke, hun skrek på nabogutten som hadde låst opp Ytterdøra og begynte og skrike på meg, når hun så slang døra i ansiktet på Ulrikke, så tok jeg affære. I mens Ulrikke og jeg begynte og gå fra leiligheten, i mens Ulrikke grått, ropte jeg ut, til moren. At det siste jeg skal gjøre før jeg dør er å fortelle hele verden, hvem hun er og hva hun har gjort, og at hun har klart og få alle barna til og holde kjeft av redsel. På bussen fra kroken så smalt det fra Ulrikke. "Nå er det nok", nå skal jeg fortelle sannheten, vi begynte og lete etter artiklene som var skrevet om moren i Nordlys og ITromsø etter at hun var dømt. Når vi kom tilbake til Oslo så begynte vi og skrive, Ulrikke satt og fortalte meg mens jeg skrev ned i dagboken hennes, alt hun husket moren hadde gjort, alt fra fysisk til psykisk vold, og også om hvordan moren hadde fått seg en ny kjæreste imens Ulrikke var en liten jente som tok på henne upassende. Uten at moren gjorde noen ting med det, selv om hun så hvordan hennes nye kjæreste tok på Ulrikke. Ulrikke skjønte ikke på den tiden at det ikke var rett. Vi skrev og skrev, mens livet vårt fortsatte. I sommerferien havnet Ulrikke i enda en konflikt med søsknene sine etter at de hadde sladret ang soveposen og sendt melding til Meg og Ulrikke som selvfølgelig moren hadde bedt de om. Ulrikke startet på skolen i august. Jeg fikk diagnostisert kronisk migrene og var utrolig dårlig, jeg var utrolig mye sengeliggende og gjorde ikke stort, samtidig som jeg kjempet mot folk i mitt liv.
I September skulle broren til Ulrikke komme til Oslo for en konsert, her raser livet til Ulrikke sammen. Jeg følger henne for og møte broren, og drar så ut å hytta , da vi skal ut på hytta hvor vi har tilbragt mye tid. Hun er med broren et par timer før hun ringer meg i fullstendig grått. Jeg ber hun kjappe seg ut til meg på hytta. Det tar en stund før hun klarer og snakke, broren hennes har fortalt Ulrikke at han har vært på byen med gutten som voldtok Ulrikke i 2015 og snakket med han , dette er enda en ting som har skjedd mot Ulrikke som hun aldri klarte og glemme. Den hendelsen preget henne enormt, noe hennes nærmeste viste om. Og når hun fikk fortalt at hennes egen bror hadde møtt han, og snakket med han, hvor Ulrikke fikk følelsen av at broren hadde sittet og hørt på han, si hun sa bare nei to, tre ganger. Knakk hun sammen. Hun bestemte seg da for og anmelde voldtekten, som hun aldri hadde turt. Men nå var det nok. Ulrikke hadde fått nok. Hun hadde heller ikke klart og si noe til broren ansikt til ansikt, hun var helt satt ut . Så Ulrikke sendte en melding/Snapchat til Broren og spurte hvorfor han hadde gjort dette, men fikk ikke noe ordentlig svar.
Min far, Ulrikke og jeg satt og snakket masse. Ulrikke begynte og fortelle om de tingene som hadde skjedd da også til min far. I sinnet brant hun opp de resterende dagbøkene hennes i det vi kom hjem, noe hun har gjort før, men angret noen timer senere. men rev ut alle sider som omhandlet meg først, blant disse også en avtale vi hadde skrevet. Vi kontaktet politiet, Ulrikke skulle anmelde alt, vi skaffet en bistandsadvokat. Og fikk avhørdato den 8 november.
I starten av November gjorde vi masse for og prøve og tenke på noe annet, vi dro på Dates og prøvde å kose oss, men Ulrikke var så ødelagt som jeg aldri før har sett henne.
.
Jeg dro på hytta den 7 november. Jeg var utslitt, Ulrikke skulle komme senere men skulle møte bistandsadvokaten i hybelen på Hasle, da jeg aldri slapp noen hjem inn hos oss, som jeg ikke kjente. Hybelen som sto i Ulrikke sitt navn brukte vi som et lager, når vi flyttet inn i ny leilighet i 2019 flyttet vi masse av mine ting til hybelen, slik at Ulrikke kunne ha alle sine ting i leiligheten hvor i bodde.. Derfor egnet det seg bedre og møte bistandsadvokaten der. Ulrikke kom aldri senere den dagen hun sa at hun ble i byen, vi snakket på tlf, og hun gruet seg enda mer til hun skulle til politiet neste dag. Den 8 november forteller hun meg at hun ikke drar i avhøret, hun trenger litt mer tid, og skal komme, hun klarte ikke. Hun drar hjem og mater rottene våres. den 9 november drar jeg hjem til leiligheten våres igjen, hodepinen min har roet seg og jeg klarer og dra hjem. Ulrikke er ikke hjemme, mobilen min ringer, jeg rekker akkurat ikke å svare da jeg er i dusjen. Jeg prøver og ringe Ulrikke opp igjen og får ikke noe svar. Jeg får melding fra personsvar om at det er lagt igjen en beskjed, den er fra Ulrikke. Hun har lagt igjen en beskjed. Jeg hører ikke på hele engang før jeg ringer til politiet. Jeg sier at de må dra til hybelen hennes, hun har ikke kommet hjem og hun har lagt igjen en beskjed på svareren min om at hun skal opp til bestemoren min i himmelen. Jeg sier at de må skynde seg. Politiet skulle stille meg masse spørsmål om det var reelt, i mens jeg snakker i telefonen så hiver jeg på meg noe klær, og begynner og løpe til bussen. Politiet hører ikke på meg, jeg sier at det er reelt jeg sier at hun skulle i avhør, at hun var helt ødelagt og at hun hadde sagt at hun skulle hilse bestemoren min og at ingen nevnte bestemoren min vis de ikke mente det, jeg skrek alt som kom i hodet mitt. Jeg ble mer og mer fortvilet, og samtidig slet politiet med å komme seg inn i leiligheten. Og når de hadde kommet seg inn fikk jeg bare beskjed fra politiet om at de hadde kommet inn og at de hadde fått gjenopplivet henne. De sa lykke til og la på. Jeg ankommer til hybelen. Og blir møtt av ambulanser og politi, jeg klarer ikke snakke og setter meg bare på bakken, de sier at de skal kjøre meg til legevakten, men jeg sier at jeg blir med kjæresten min uansett. Jeg skal ingen sted hun ikke skal. Jeg blir kjørt med ambulanse til Ullevål sykehus. Ulrikke hele livet mitt, mitt alt ,den eneste jeg elsker. Ligger på intensiven. Ulrikke hadde aldri vært på sykehuset før og de hadde ingen opplysninger om henne. Jeg blir satt på et venterom, og blir stilt utrolig mange spørsmål som jeg har full forståelse for. Jeg sitter der helt alene. Jeg forstår at dette ikke går bra. Jeg blir fortalt hvordan de fant Ulrikke, hva som hadde skjedd og hva de gjorde. Så kom det vanskelige spørsmålet. Vil du at vi skal kontakte foreldrene.
Jeg hadde lovet Ulrikke at jeg ikke skulle informere moren. Jeg hadde lovet det. Men jeg var så snill at jeg ga sykepleiersken informasjonen. Og sa ja til at de kunne kontakte moren men selvfølgelig far også! Det tok et par timer før jeg fikk se Ulrikke. Etter det forlot jeg henne ikke, hele natten, utallig timer som føltes som de gikk så alt for fort. Neste dag. 10 november ankommer moren og hennes venninne til sykehuset, og herifra starter et helvete uten like.
Jeg avslutter her før jeg vil fortelle videre om banden i Tromsø ledet av moren som sendte meg denne meldingen noen timer etter at min forlovede døde.
